Det er ikke bare bare å være en potet !

Det er ingen hemmelighet at jeg jobber i barnehage og jeg har bestandig ment at vi som jobber i barnehage er som poteten, vi kan brukes til alt.
Men etter denne dagen må jeg bare si at jeg har endret oppfatning, i allefall i mitt tilfelle.
Hvem skulle trodd at en av de fineste, mest solfylte dagene denne høsten skulle bli den våteste dagen i mitt liv. 
Ja jeg overdriver ikke, tror du at du vet hva det vil si å være våt ?
Det trodde jeg, men nå vet jeg bedre.
du kan si at jeg har lært et par nye ting i dag.
Ja ja, jeg får vel starte med begynnelsen. Det var en deilig dag, vekkeklokken hylte kl. 06.00 og jeg var vel mitt vanlige trøtte jeg frem til den første kaffekoppen var fortært.
På jobb var det som vanlig travelt men hyggelig, blide unger og gode kolleger. Vi gledet oss til å komme ut i den strålende høsten, noen var på tur mens andre ble igjen i barnehagen.
Da min dag begynnte å nærme seg slutten ble jeg fortalt at et rør under vasken på kjøkkenet stod å dryppet. Javel tenkte jeg det løser vi lett jeg ringte vaktmesteren og han lovet å få noen til å stikke bort å hjelpe oss i morgen den dag, men jeg kunne jo prøve å stramme til litt selv i mellomtiden.
Ok da var vi enige, jeg "poteten" skulle bare stramme litt til så fikk vi hjelp i morgen, vi sa hade bra og jeg fant lykkelig frem en tang og gikk igang, for dette skulle fikses.
Andre voksne kom til, så på meg og tenkte nok sitt og spurte " tør du dette da Bente " selvfølgelig tør jeg det vaktmesteren sa jo at jeg skulle gjøre det sa jeg, en annen sa med glimt i øyet " skal du leke rørlegger nå da " og jeg rakk ikke engang å svare før spruten stod og jeg gurglet noen gloser som jeg nå helt har fortrengt.
Der satt jeg midt i vannspruten og brukte nok noen sekunder på å reagere, plutselig ble det et voldsomt liv i mine gode kolleger og meg, noen hentet bøtter, andre lette etter stoppekrana som vi alle trodde var et annet sted enn der den var, vi har jo hatt en liten ombygging på huset må vite. Jeg ringte opp vår kjære vaktmester igjen som lovte å komme ilende for å redde oss. 
I mellomtiden hadde vi Niagara fossen ut av skapet under vasken, utover hele kjøkkengulvet, under alle de nye skapene, kjøleskap, fryser osv. osv.
HERRLIG !
For å stoppe denne flombølgen Holdt jeg røret så vannet skulle havne i bøtter som de andre hold, en av de unge fikk jobben med å løpe å tømme bøtter, en annen moppet til den store gullmedaljen og jeg, ja jeg tok meg rett og slett en dusj, som om det ikke var nok hang bøtta seg fast og min unge kollega helte også den over meg. Men vann er sundt og i dag har jeg nok kommet over de anbefalte 2 literne om dagen.
Ja ja, vaktmesteren kom, en kollega fant til slutt stoppekrana, det ble ringt etter rørlegger, han kom på under ti minutter og røret ble fiksa.
Etterhvert begynte vi også å få kontroll på flommen som hadde lagt seg utover kjøkkengulvet og verden begynnte å tørke opp.
Det som slår meg er at dette har vært en fantastisk dag på mange måter, det ble jo litt ekstra liv på jobben kan du si, vi lo utrolig mye, vi samarbeidet eksepsjonelt bra, vi har en vaktmester som får seg en god latter hver gang han ser meg i lange tider fremmover ( og jeg liker å glede andre ). Jeg så også at mange strakk seg langt for å få dette til å gå så smidig som mulig, flere ble på jobb litt lenger enn de skulle og jeg tror ikke det var mange av barna som oppfattet hva som skjedde inne, for de var jo ute og lekte i solen.

Det jeg har lært i dag er :
1: Jeg fungerer ikke som potet.
2: Jeg vet hva det vil si å være våt.
3: Vannfast maskara er ikke alltid vannfast ( jeg kler ikke å være panda )
4: Husk å ha skiftetøy i barnehagen ( du vet aldri hva som kan skje )
5: Jeg lover dyrt og hellig at jeg aldri skal skru på et rør igjen.

Til slutt må jeg bare si at jeg ønsker alle en fin og TØRR høst videre.