Er det noe de fleste av oss på et eller annet tidspunkt har hatt, så er det vel komplekser for et eller annet, enten det er utseende eller en følelse av å ikke strekke til.
Hva vi har komplekser for tenker jeg at kan forandre seg med tiden, kanskje det har noe å gjøre med hva som er viktig for oss på de ulike tidspunktene i livene våre.
Noen ganger kommer kompleksene innefra men som oftest tror jeg de kommer på grunn av menneskene rundt oss eller hvordan samfunnet vårt er satt sammen, hva som anses for å være pent, hva som forventes av oss eller hva som er akseptert i de ulike samfunn.
Selv har jeg hatt nok av komplekser opp gjennom årene og jeg husker som om det var i går hvor det startet.
Da jeg var barn var jeg kort, tynn, blek og hadde fregner, men det jeg var stolt av var håret mitt som var langt og brunt og alltid i fine fletter. Dette var vel og bra helt til jeg begynte på barneskolen.
På den tiden gikk det en serie på tv som het "Huset på prærien" der var det ei lita jente som het Laura, hun var liten og tynn med fregner og langt brunt hår i fletter.
Når jeg nå sitter her og tenker tilbake kan jeg fremdeles kjenne den hjelpeløse følelsen jeg hadde når jentene i skolegården stod rundt meg og ropte " Laura, Laura......"
Den dagen kom jeg hjem og gråt mine modige tårer mens mamma´n min prøvde å trøste og sa at jeg burde jo være stolt over å ligne på Laura.
Men det var jeg ikke, det jentene i skolegården lærte meg den dagen var at jeg ikke var bra nok og at det lønte seg å gjøre seg så usynlig som mulig.
Heldighvis flyttet vi året etter og jeg begynte på en ny skole, der fikk jeg venner og ble akseptert selv om jeg var liten og tynn og hadde fregner. Det eneste som stakk litt var at hver gang jeg var hos min beste venninne og det var nær sagt hver dag, så sa pappa´n hennes "neimen, der har vi hun lille med fregnene jo".
Han sa det aldri for å såre meg, det forstod jeg allerede den gangen men allikevel ble jeg lei meg.
Jeg hatet fregnene mine, men jeg hadde hørt et kjerringråd om at det gikk an å fjerne fregner ved å vaske ansiktet i sitronvann og det gjorde jeg, i lange tider. Men fregnene ble der de var, de gikk fra det ene kinnet over nesen og ned på det andre kinnet.
En annen ting jeg begynte å fokusere på i ungdommen var hvor brune alle andre var og hvor blek jeg var. Min beste venninne var alltid brun, jeg er sikker på at hun kunne gå ut i solen den første sommerdagen, se på solen så var hun brun.
Jeg var så misunnelig for det var jo det som var pent ( i allefall var det det samfunnet mente på den tiden og kanskje nå også ).
En dag dro vi på stranden og da forstod jeg hvorfor hun var så brun og ikke jeg, for der kom jeg med min solfaktor 15 mens hun smurte seg inn med Spenol, ja du leste riktig Spenol.
Selvfølgelig ville jeg prøve det og fikk låne flasken hennes.
Jeg smurte meg godt for det skal man jo, og det gikk som de måtte gå det, når en ligger og friterer en hvit kropp i solen en hel dag.
Da kvelden kom var jeg ikke lenger hvit, ei heller brun, jeg var rød ikke litt rosa bare men mer brannbilrød kan du si.
Men det er jo i sånne tilfeller at det kommer godt med å følge med på kjerringråd som en kan plukke opp her og der og denne gangen gikk det på å smøre seg inn med yoghurt når man var solbrent.
For det første hjalp det ikke så veldig mot smertene og for det andre var både jeg og sengen ganske ekkel dagen etter. Ja ja den gangen lærte jeg at mitt valg er ikke å være brun, men blek eller rød.
Så gikk det noen år med de vanlige pubertetskompleksene og jeg kom meg vel egentlig ganske helskinnet gjennom dem, men så ble jeg voksen og noe skjedde med kroppen.
Den kroppen som en gang hadde vert så liten og tynn begynte liksom å vokse på midten og det var selvfølgelig ikke i lengden. Det var egentlig et sjokk når jeg så meg i speilen og innså at den jeg var inni hodet mitt ikke lenger var den jeg så i speilen.
Sånn var det i allefall gjennom veldig mange av mine voksne år, flere ganger prøvde jeg å gjøre noe med det, men det jeg gjorde feil var å slanke meg.
Nå har jeg siden oktober 2012 jobbet aktivt for å endre kosthold, ikke som en slankekur men som noe jeg kan leve med for resten av livet og nå etter jul har min kjære unnet meg et årsabonnement på helsestudio og jeg elsker det. Jeg føler meg lettere både i kropp og sjel og 12 kg. ned til nå tar jeg som en bonus, men det aller viktigste for meg er at dette skal gi meg overskudd og glede i hverdagen, det trenger vi alle for da klarer vi lettere å stå stødig i stormen også.
Nå har dette gått veldig på komplekser for utseende, men jeg har også hatt komplekser for ting jeg ikke mestrer, f.eks. matematikk. Her må noe være feilkoblet hos meg, for når jeg ser tall så slutter hjernen å fungere. Noen ganger har dette gjort at jeg har følt meg utilstrekkelig, men stort sett har jeg tenkt, nei vet du hva, jeg er i allafall god i språk både engelsk, fransk og tysk og jeg liker å skrive, tegne og synge om jeg er flink til det eller ikke får andre bedømme.
Ja ja, vi har alle våre komplekser, noen kan vi gjøre noe med andre ikke, men som oftest handler det om å godta den vi er og å akseptere menneskene rundt oss for den de er, hadde vi gjort det ville kanskje verden vert et bedre sted.
Denne gangen vil jeg avslutte med en videosnutt med Hege Schøyen, den er verd å se !
